Så lenge jeg har levd har jeg hørt fortellinger om Dønna; stedet i havgapet i Nordland hvor min mor, min onkel, og mine besteforeldre bodde på 70-tallet. Historier om Mannen og De syv søstre. Om huset de bodde i, hvor min mor under en krangel med sin far forårsaket at et par som skulle gifte seg hadde vigsel på kontoret til bestefar med musikken til Janis Joplin på full guffe.
90 mil nord for Lunner, og en kort ferjetur ut i intet, ligger Dønna; et lite øysamfunn på Helgeland, Nordland. Omgitt av flott natur og øyer som Lurøy og Vandve er Dønna er perle i havgapet utenfor Sandnessjøen.
Da min bestefar ble tilbudt stilling som prest på Dønna, flyttet de fra Oslo og så langt fra byliv det er mulig å komme. Det var her bestefar og mamma havnet i storm i robåt og forsøkte å desperat ro tilbake til brygga, bare for å havne langt, langt utenfor allfarvei mens bestemor satt og skravla med venninner uten å oppdage at a: det var storm, og b: mamma og bestefar ikke var kommet tilbake fra båtturen enda.
Det var her min mor lærte klassekamerater og deres småsøsken å røyke, og det var her hun var tamburmajor i skolekorpset.
Jeg har hørt historiene mange ganger, og jeg synes det er koselig å høre dem. Derfor var det gøy å endelig skulle få oppleve dette stedet selv, med mine egne koreanskbrune øyne.
Vi pakket oss inn i min mors varebil og satte kursen nordover. Føret var glatt, men vi hadde tiden til hjelp. Føret over Dovre var greit, og langt om lenge og lengre enn langt var vi fremme på Stiklestad, første stoppested på ferden mot nord. En natt på hotell var det vi trengte for å kunne fortsette ferden, og etter noen lange øyeblikk passerte vi Nordlandsporten.
Vi tok oss tid til å stoppe på flere kringlesteder (severdigheter), og kom også over en flott buss som stod parkert nede ved et vann.
Da vi nærmet oss Trofors var vi begge enige om at vi var sultne og bestemte oss for å stoppe og få oss noe mat. Min mor bestemte oss for å svinge av der hun trodde Trofors var, selv om det ikke stod Trofors på et eneste skilt der vi svingte av, og tjue minutter senere på en så smal og hullete grusvei som gjorde Rallarvegen til en motorveg i sammenligning var vi begge enige om at dette hadde vært et særdeles dårlig trekk.
Jeg må også innrømme at siden det var jeg som kjørte og tok avgjørelsen om å svinge av der jeg trodde Trofors var, så er det kanskje en smule urimelig å påstå at det var min mor som bestemte oss for å svinge av. Til mitt forsvar så stod det Trofors på GPSen, selv om det i etterkant har vist seg å være en skog ved navn Trofors, og ikke faktisk stedet Trofors, noe som også min mor tydeligvis aldri lar meg få glemme.
Derfor synes jeg vi nå skal legge dette bak oss og fortsette på ferden.Da vi kom frem til Sandnessjøen var det første vi møte en bil som hadde kjørt i grøfta.
Min mors barndomsvenninne Marit møtte oss på brygga til ferja. Det var hos henne vi skulle overnatte på Dønna. Fremme på Dønna kjørte vi til Solfjellsjøen, hvor Marit bor. Dette er kommunesenteret på Dønna, med rådhus, skole, og en Spar-foretning.
Tiden på Dønna gikk med på å reise rundt på øya, se flott natur, og besøke det som var av turiststeder på øya. En annen barndomsvenninne av min mor og Marit tok seg bryet med å kjøre oss rundt på øya så vi fikk se utsikten mot Mannen, Træna, De Syv Søstre og mange andre flotte steder.
Vi var også så heldige at Dønnahorn skulle ha en jubileumskonsert mens vi var på Dønna, et korps min mors spilte i da hun bodde på Dønna, og som Marit og andre barndomsvenninner fortsatt spiller i. Flott musikk med en historie om universet vevd sammen til en symbiose. En fin opplevelse å få delt med min mor.
Dønna er en stor øy, mange mil i lengden, med flott natur ute i havgapet. Et koselig øysamfunn med hyggelige folk.
Siste natten vi var her var det også et fantastisk nordlys, som jeg dessverre bare hadde mobiltelefonen min til å avfotografere, så disse bildene yter ikke rettferdighet til hvordan det faktisk opplevdes.
Turen hjem gikk rolig for seg, mens min mor lå og sov for det meste. Jeg valgte, idiotisk nok, å kjøre 90 mil i ett strekk, med bare et få hvilepauser ispedd underveis. Jeg har derfor gjort et mentalt notat med å aldri skulle gjøre det igjen.
Å få delt denne opplevelsen med min mor er noe jeg ser tilbake på som fint; å få se stedene jeg har hørt så mye om, få møtt noen av folkene jeg har hørt fortellinger om. Jeg må tilbake til Dønna snart, for det er fortsatt flere steder jeg vil utforske der.
