Tiden går, og koronaen består. Pandemien og russen herjer fortsatt fritt i samfunnet, selv om man ser visse lyspunkt her og der. Siden sommeren er her og finværet er over oss ble det bråbestemt at en kamerat, Per Kristian, og meg selv skulle på en topptur. Sekk ble pakket, turmat ble skaffet, og kursen mot Gausdal ble plottet i hu og hast uten forbehold.

Værmeldingen meldte om fint vær og sol, med innslag av grå innslag, og regn utpå søndagen. Temperaturen var meldt til rundt 18 grader på dagen, med ned mot 6 om natten. Siden jeg faktisk har lært av tidligere fadeser, så pakket jeg klær og annet tilbehør etter forholdene.

Med stø kurs for Gausdal, Skei, og Prestkampen, samme sted Espen og jeg var i fjor sommer, var det duket for en problemfri, og avslappende tur. Dette var selvsagt ord som skulle bite oss kraftig i rumpa senere. Men nok om det nå.

Prestkampen, med sin ragende 1222 moh, er områdets høyeste fjelltopp, og ligger like ved Skei og Skeikampen. Fra toppen har man flott utsikt mot både Jotunheimen, Rondane, og store deler av Gausdal Nordfjell, så vi gledet oss til å komme til topps for å finne en flott leirplass for teltene.

Bilde fra en tidligere tur

For å komme frem til stien opp mot Prestkampen kan man enten kjøre inn Sjøsetervegen, eller man kan kjøre inn til Skei og videre innover Torsdalen, til Gammeldalen. Vi valgte alternativ to, plottet inn Torsdalen på GPSen, og ca to timer senere var fiaskoen et faktum; veien var stengt. Dette oppdaget vi i det jeg hadde vippset 50,- for bompassering. Skuffelsen var til å ta og føle på, og med raske fingre på aperaturet fant vi det som i følge Google Maps skulle være en alternativ rute inn til Torsdalen.

Etter å ha fulgt den alternative veien i omtrent to minutter ble det åpenbart for oss begge at vi begge var ledet ut på vidvanke. Jeg vet ikke hva som ledet oss til å skjønne at dette også var en blindvei først; om det var snøen over veien, eller at stolheisen i alpinbakken var like over bilen, det vites ikke. Men det vi begge visste var at her måtte alternativ rute for alternativ rute ordnes.

Siden veien om Skei bare var én av to kjente veier opp mot Prestkampen, er det nok ingen overraskelse at vi etter de første fadesene bega oss oppover mot Killia og Sjøsetervegen uten å sjekke om alternative ruter var åpne eller ikke. Denne veien kjenner jeg jo godt da jeg har kjørt den mange ganger siden vi har tilgang på en flott hytte ved Sjøsetra.

Mens praten går løst i bilen blir det igjen bråstans da vi oppdager at det henger en kjetting over veien, ca én meter foran bilen. Jeg kunne skrevet mye om hvor latterlig idiotisk det er man ikke opplyste om stengt vei helt nede ved hovedveien, og jeg kunne snakket lenge om hvor dårlig markert sperringen var, men jeg skal ikke nevne det med så alt for mange ord. Men at det var idiotisk, latterlig, og ganske lite gjennomtenkt er fine stikkord å ta med seg videre.

Vi snur og kjører tilbake til forrige kryss, og bestemmer oss for å fortsette videre opp mot Killia, en vei jeg faktisk aldri har kjørt før. Sauene med lam som gresset langs veien lot være å nevne hvilken strabasiøs ferd vi nå hadde foran oss, så vi var lykkelig uvitende om hvordan kvelden skulle utarte seg.

Ikke langt opp kom vi til det som så ut som en hyttegrend, og vi bestemte oss for å kjøre inn mot noe som het Killiknappen P. Da dete viste seg å kun være en liten parkeringsplass for folk på vei opp til Killiknappen besluttet vi å kjøre videre for å se hvor veien førte oss. Klokken var nå 22:04.

Dette nok et feilgrep, for dette er den dårligste veien jeg har kjørt på på lenge; flere steder var veien mer som en hengemyr enn vei, med store partier med ren gjørme, store deler av veibanen vasket vekk av regnet, og flere steder måtte vi ha en person foran for å sjekke klaringen fra bakke og opp til bilen. Etter å ha krøpet fremover med bilen saktere enn gåfart var vi igjen ute på fast dekke. Klokken var nå 22:44 og vi hadde kommet oss noen få kilometer.

Jeg har ikke mye pent å si om vedlikeholdet av veien forbi Killiknappen, og til neste hyttegrend. Og siden det stod ganske klart for oss begge at dette nok ikke var ei vei som det var beregnet at folk skulle ferdes på for øyeblikket, så skal jeg droppe å skrive alt for mye nedlatende om denne veien. Men at den var elendig og rett og slett bedriten er å være snill.

Etter det som virket som en evighet med veier som til tider forsøkte å sluke bilen, var vi ute på en vei som tok oss tilbake mot dit vi hadde startet fra, to timer tidligere. Det ble besluttet å sette opp telt ikke alt for langt unna veien, for heller å pakke sammen dagen etter for å finne et bedre sted å telte; drømmen om Prestkampen var offisielt knust.

Telt ble satt opp, og Per Kristian med sitt nye telt fikk testet dette ut i felten for første gang. Leirlys ble hengt opp for å skape litt hygge etter en lang dag med mange nedturer, og bomturer. Litt rask mat, og en ubestemt mengde godteri, ble fortært før man gikk hver til sitt for en god natts søvn. Det er lenge siden jeg har sovnet like raskt som jeg gjorde denne natten, og jeg kan faktisk ikke huske at jeg la hodet på puta.

Dagen etter var det på tide å teste ut solcellepanelet jeg fikk av VPG.no som en kompensasjon for en skade på teltet mitt. Solcellepanelet er av typen Goal Zero Nomad 20, som sammen med et Goal Zero Sherpa 100AC ga ca 15W effekt. Alt i alt godt fornøyd med dette, og den vil bli en fast kompanjong på fremtidige turer, for å kunne lade telefon, lykt, og til å gi strøm til teltlys osv.

Som en liten bonus oppdaget jeg et stilig lysfenoment som skapte en glorie rundt solen, som gjorde at det måtte fotograferes heftig i noen ivrige minutter.

Tur betyr enkle kår, så vann måtte hentes for å kunne lage potetmos, samt for å få i seg noe væske. Siden vi ikke var langt unna bilen, men langt unna vann, satt vi oss i bilen for å lokalisere en drikkevannskilde. Etter ett minutts sondering fant vi et sted egnet for å fylle vanntanken, og tilbake bar det for å lage i stand et herremåltid; ostepølser ble stekt, og potetmos ble blandet, og vi var alle enige om at det hadde vært et fint måltid.

Hvor dagens eskapader skulle ta oss visste vi ikke enda, men siden vi begge husket å ha lest om en døgnåpen, selvbetjent lokalbutikk ikke langt unne, så ble dette dagens første mål. Rundt halv tolv var mat fortært, og like etter ble teltene pakket ned, og 10 minutter senere var vi på vei mot Svatsums selvbetjente butikk.

Etter å ha stoppet for en rask titt på en åttekantet kirke kom vi frem til den selvbetjente butikken rundt klokken 16. Konseptet er enkelt; utenfor normal åpningstid kan man enkelt låse seg inn i butikken med et bankkort, foreta handelen, betale som i en hvilken som helst selvbetjente butikk, scanne strekkode for å åpne døren, og så dra hjem og nyte at man har foretatt handel uten å måtte ha noen som helst form for menneskelig kontakt, når som helst på døgnet.

Siden butikken var i normal drift, hvilket ville si at det befant seg betjening til stede, gjorde vi bare en enkelt proviantering før vi skulle komme tilbake senere på kvelden. I ren Olsenbanden-stil sonderte vi terrenget, undersøkte hvordan butikken fungerte, og forlot åstedet på strak kurs mot Helvete.

Vel fremme i Helvete, som ligger lenger opp i Espedalen, oppdaget vi at Helvete var sesongstengt. Skuffelsen var til å ta og føle på og førte seg inn i en lang rekke skuffelser så langt på turen. Slukørede dro vi fra Helvete, mens jeg mimret om da jeg i rundt år 2007 jobbet i Helvete som produksjonsassistent på et vandrespel, og hvordan jeg har sittet rundt et bål i Helvete og sunget på Hans Rotmos sang med samme tittel sammen med Gunnhild Sundli, vokalisten i Gåte.

Ikke langt nord for Helvete fant vi et egnet sted for å campe, men siden klokken bare var halv fem valgte vi å ha dette som en reserveløsning hvis vi ikke fant et bedre sted å telte siste natten. Utsikt mot det vi antar må være Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell, ble beskuet fra det som er en av Norges mange særdeles dårlig vedlikeholdte utsiktpunkter.

I Skåbu var det tydelig at tiden har stått stille de siste årene, og Bunker Oil var det eneste blikkfanget i sentrum. Om dette virkelig var sentrum vites ikke, men det var ferist inn og ut av området Bunker Oil var lokalisert på, og det var også her det var matvarebutikk og restauranter. Siden restaurantene enten var latterlig dyre eller stengt var eneste valg vi hadde å reise videre til Vinstra for å handle akseptabel mat til en enda mer akseptabel pris.

Siden temaet på turen allerede fra starten av var stengte veier, skulle det bare mangle at det var stengt vei her også. Omkjøringen gikk om Åsane, på en vei som på ingen måte var dimensjonsonert for noe som helst; trange svinger og kroker, lysregulering, og fossefall. Men vi kom oss til Vinstra etter langt om lenge, og selv om vi også her møtte vei som brått ble gjort om til gangsti, så var vi like fullt i Vinstra, og nå skulle mat nytes.

Bestefars benk utenfor den lokale våpensjappa og «utrolig» hudpleieprodukter stod på rad og rekke nedover det jeg antar må være den gamle hovedstripa i Vinstra, før E6 og de store kjøpesentrene overtok alt. På den lokale kinasjappa, China Restaurant, var det godt med folk, og i tillegg to syklister som mente gangen var et fint sted å oppbevare de tohjulte farkostene sine. Og før du lurer, ja, jeg fikk revet ned den ene mens jeg i klartekst fortalte hva jeg mente om å parkere sykler inne i gangen på en kinarestaurant.

Etter litt skepsis til menyen, hvor de tilbød både ristende lammefilet (litt sterk) og kylling med cashernøtter, som for meg i hvert fall er en helt ny type nøtt,  falt valget wonton til forret og kylling med denne nye nøttetypen, cashernøtt. Jeg skal vel ikke påstå at overraskelsen var veldig stor da det viste seg at det var snakk om cashewnøtter, men maten var grei og porsjonen innafor.

Det som der i mot forbauset og skuffet meg var at «sausen» som fulgte med til wontonene var en liten skål med chilliketchup. Her koster det ikke veldig mye å rive i noen flasker med sweet chillisaus på butikken, eller fra grossist.  Utover det var wontonene gode, med greit fyll og et sprøtt ytre.

Maten var grei, men kyllingen ga en tørr følelse mot tennene, og kinakål på tallerken vitner som regel om at man er for langt unna en storby, og det kommer fra en som elsker landsbygda.

Halvveis i måltidet tok jeg en tur ut i bilen for å hente et batteri for å lade telefonen, og klarte som tidligere nevnt å snuble over syklene som nå var flyttet i gangen. Disse stod nå og sperret hele inngangspartiet til restauranten, så jeg gikk rett inn i styret på den ene sykkelen så den ramlet, og fikk sure kommentarer fra syklisten. Hun fikk svar på tiltale, og jeg fullførte turen ut for å hente batteriet. På vei inn igjen stod de begge ute, og da jeg passerte dem hørte jeg den ene syklisten hviske «var det han?», hvilket den andre bekreftet at det var.

Klokken var nå langt på kveld, og det var på tide at små gutter som oss kom seg til sengs. Med til sengs mener jeg selvsagt «til telts», og vi satte kursen tilbake mot reservecampplassen vår, siden vi ikke hadde funnet noe bedre alternativ på vår ferd rundt omkring.

Med private bomveier og ku i vei som underholdning på turen var vi tilbake ved den selvbetjente butikken i Svatsum, og siden klokken nå var etter stengetid var tiden kommet for å teste ut en selvbetjent butikk skikkelig.

Vi låste oss inn i butikken, og begynte straks å handle. Noen runder rundt i butikken senere var vi begge imponerte over løsningen, og overvåkningen, i butikken, for så snart vi var ute av butikken og stod og leste på en plakat kom det en stemme som spurte om vi lurte på noe. Vi fortalte at vi bare leste på lappen, og stemmen kunne fortelle at vedkommende hadde fulgt med på oss, og fortsatte med å besvare det meste av ting vi hadde snakket om og lurt på mens vi var inne i butikken; 1984 er et faktum.

Tilbake nord for Helvete var det igjen tid for telt. Vi tok noen runder rundt på plassen og fant et egnet sted på en åpen slette, men med en campingbil noen steinkast unna, så lenge andre enn jeg kaster, for jeg kaster ganske kort. Mannen som satt ved denne campingbilen ga tegn til at han ønsket å si noe, men siden jeg tydeligvis hører smådårlig måtte jeg helt bort til dem for å høre ham si at han visste om et flott sted å telte like ved. Han fulgte oss bort til vannkanten, og viste oss et glimrende sted å sette opp teltene.

Siden vi begge begynner å bli erfarne teltere gikk det raskt å sette dem opp, og leiren ble etablert. PK stod for pynt i leiren siden han har tre lanterner med RGB-belysning. Leiren ble etablert og kveldmat ble inntatt, og det var igjen tid for litt velfortjent søvn.

Å si at utsikten påfølgende morgen var noe annet enn veldig flott blir en underdrivelse, for det var et vakkert skue som møtte meg da teltet ble åpnet; utsikt til vann, fjell, og sol gjør en hver morgen litt ekstra flott, særlig når det nytes fra et telt.

Dagens frokost ble polarbrød med store mengder skinkeost, slik at man var klar for den strabasiøse turen ned igjen mot sivilisasjonen. Telt ble pakket ned igjen, sekker ble pakket, og vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur.

Turen ned fra Espe- og Gausdal gikk greit, og etter en rask stans for rask proviant (les: ostepølse) var vi straks nede på E6 igjen.

Som en ekstra krone på verket endte vi turen med å først kommentere en knust trekkvogn som ble trukket av en bergingsbil, for like etter å bli informert om at riksveg 4 var stengt med pensjonister virrende rundt avstengingen, med omkjøring på grunn av et trafikkuhell; de stengte veiers tur.