Å campe ute er noe jeg har blitt mer og mer glad i de siste årene. Derfor har den offisielle starten på årets campingsesong vært noe jeg har sett frem til. Følelsen av frisk luft mot huden er det få ting som slår, og når man i tillegg har så flott natur som det vi har i Norge like utenfor døra er det ingen grunn til å drøye; det er klart for Campingsesongen 2021!

Espen, min turkompajong, og meg selv planla i hu og hast en tur ut i skogen nå i påsken. Normalt sett er jeg på The Gathering (TG) i Vikingskipet på Hamar i påsken, men på grunn av korona er TG avlyst for andre året på rad. Hvor vi skulle ble ikke bestemt på forhånd, så vi bestemte oss for å sondere terrenget på vei ut på tur. Unger ble levert (hans, ikke mine) til sine respektive besteforeldre, Espen ble hentet, bilen pakket, og vi satte avgårde ut på tokt.

Vårt første forslag til campested var ovenfor gruvene på Grua, rett forbi skytebanen. Her er det en paviljong og en brygge, og det er et fint sted å campe. Jeg har vært her før for å feire fødselsdagen til ei venninne, og jeg har gått forbi noen ganger på tur, så området er kjent og godt sondert. Da det viste seg at veien opp var vinterstengt måtte drastiske endringer til, og vi bestemte oss for å reise opp mot Skjerva og inn på Skjervatråkket, etter en rask tur hjemmom meg for å hente noen smågreier vi hadde glemt.

Etter å ha kjørt på det som ikke kan beskrives som noe annet enn veien til helvete kom vi oss opp i høyden, for så å komme oss ned fra høyden og utover på Skjerva og Skjervatråkket. Siden det var sol og blå himmel var alt som kunne krype og gå ute for å sanke inn det lille de klarte av D-vitamin i sola etter å ha lest at dette vil hjelpe på et eventuelt sykdomsforløp med covid-19 (ref: artikkel i NRK). Det gikk sikksakk forbi biler, mosjonister, hunder, og pilkere, og vi kom oss lenger og lenger inn på Skjervatråkket.

Første stedet vi fant var på det første stedet vi campet sammen for noen tilbake; rett ved en liten parkeringsplass og et yndet badested om sommeren, og det som viste seg å være et yndet pilkested om vinteren. Dette stedet har trær til hengekøyer langs vannet (nå isen), fine plasser til eventuelt bål, og det er fint å se utover området. Med ti biler på plassen, og tjue mennesker langs vannet, ble stedet erklært som uegnet som leir, og letingen fortsatte med iver og lyst.

Ca ti meter bortenfor nevnte parkeringsplass gikk det opp en vei til venstre opp i høyden. Etter omtrent fem sekunder betenkningstid bestemte vi oss for å sjekke ut om dette kunne være et aktuelt sted, vinklet bilen i riktig retning, og kjørte oppover. Etter ca fem kilometer med gjørmete vei kom vi til en liten snuplass og et lite skogsområde.

Her forsøkte vi først å komme oss opp i høyden for å sjekke mulighetene for å sette opp camp her, men da det viste seg å være alt for gjørmete og klinete opp i skråningen ble dette raskt nedstemt av oss begge, og vi gikk raskt ned igjen.

Etter å ha gått i mange minutter opp en liten (les: stor) skråning var vi sultne, og Espen foreslo å tilberede nudler. Valget til Espen var å gå for en ny variant med nudler fra tyske Maggi, mens jeg som er Norgespatriot valgte å støtte det nasjonale Lee-konglomeratet og gikk for en Herr Lee. Stormkjøkken ble pakket ut og fyrt opp, mens Espen som hadde fadesen fra forrige tur friskt i minnet hadde valgt å ha med en termos med varm vann slik at han slapp å dra med seg sin fortsatt ødelagte primus.

Nudler ble tilberedt, og vi satte oss tilrette og nøt et bedre måltid. Siden det var litt kjølig hadde jeg med meg en saueskinnsfell for å ha i stolen og under meg til natten, noe som gjorde måltidet både behagelig og trivelig. Maten ble raskt fortært og praten satt løst. Ti minutter senere ble stormkjøkkenet vasket og pakket sammen og nuddelsøppel lagt vekk i en pose.

Siden det var så gjørmete opp skråningen valgte vi heller å finne noen trær nede ved parkeringsplassen for å henge opp hengekøyer i. Espen er en ivrig hengekøyist og har opptil flere hengekøyer på lager, så jeg fikk låne en siden jeg bare har telt, og grunnet årstiden var ikke telt noe alternativ. Hengekøyene ble hengt opp i noen trær ikke langt fra hverandre, slik at man kunne ligge og skravle i solnedgangen. Solen gikk raskt ned og det ble kjøligere, så vi lagde oss et lite bål for å grille noen pølser.

Ostepølser med lompe smakte fortreffelig, selv om vi ikke hadde med oss hverken ketchup eller sennep. Nå spiser ikke jeg ketchup, fordi det er djevelen reinkarnert som tilbehør og smaker vondt, men litt sennep hadde gjort seg. Mette la vi oss i hver vår hengekøye, satte på en podkast og lå og lyttet og lo om hverandre. Det er viktig å understreke at vi bare lo og lyttet om hverandre, vi lå ikke om hverandre. Godteri ble spist, varm drikke ble drukket, og etter hvert som natten seg på sovnet vi hen og hadde en frisk, men flott natt under åpen himmel.

Utpå morgenen dagen etter våknet vi og fortsatte å høre på podkast. For de som eventuelt måtte lure falt valget på podkasten 198 land med Einar Tørnquist, med Einar Tørnquist. Podkasten ble lyttet til mens vi tilberedte deilige polarbrød med skinkeost og makrell i tomat på boks; en deilig frokost for sunn, norsk ungdom. Formiddagen ble brukt til å ligge og slappe av, skravle, og å høre mer podkast. Som lunsj stod snurring for tur, og stormkjøkken (to i tallet) ble fyrt opp. Snurring er en fast kompanjong på tur, og det er få ting som smaker like godt som en porsjon varm snurring på tur. Mette og tilfredse fortsatte vi den strabasiøe begivenheten med å slappe av og høre mer podkast.

Da vi var fornøyde med frisk luft og podkast pakket vi sakene og satte kursen tilbake mot Lunner. Hvor film og serier ble sett utover ettermiddagen.

Så, dette var starten på campingsesongen 2021.