Høsten kom, og høsten gikk. Koronaen har satt sine spor, og Sky gjorde ting han sjelden har gjort før. Denne gangen, telttur på fjellet.

Espen, en barndomsvenn, og meg selv pakket sekken, og satte avgårde til Prestkampen i Gausdal. Med telt, stormkjøkken, snurring, og solcellepanel satte vi kursen mot Prestkampen, i nærheten av Skei. Dette er et område jeg kjenner like godt som min egen bukselomme, for her oppe har jeg vært på hyttetur i en mannsalder, og har gått flere turer opp på Prestkampen, dog aldri med telt.

Solen tittet frem mellom noen få mørke skyer og regnet yret ned mens vi kjørte oppover og så nært selve fjellet vi kunne. Ved en gammel sæter, og en mengde andre biler, fant vi en plass å sette fra oss bilen. Sekker ble lempet på rygg, og vi begynte den strabasiøse turen opp mot toppen.

Naturen var flott, stiene smale, og været klarnet betraktelig jo lenger mot toppen vi kom. Vannflasker ble tappet i en frisk bekk langs stien og utsikten ble bedre og bedre dess tynnere luften ble. Etter omtrent halvannen times trasking oppover flatet det ut, og vi bestemte oss for å utsette de siste høydemeterne til selve toppen av Prestkampen, og heller sikte oss ut en egnet teltplass.

På vei utover på snaufjellet fant vi det som så ut som en flott plass å sette opp teltet. Etter omtrent to minutters sondering så vi mørke skyer som slapp ut store mengder regn komme rett mot oss, og begge telt ble satt opp i lettere panikk for å få ly for uværet. At regnet endret kurs like før det traff oss gjorde oss lettet, og siden teltet allerede var oppe bestemte vi oss for å la teltene stå der de stod, selv om det var ganske vindfullt.

Dette var første gangen jeg testet dette teltet på fjelltur, og var spent på hvordan det ville stå i mot alt fjellet hadde å by på, og jeg må si jeg ble gledelig overrasket. Teltet er et Salewa Sierra Leone II, som er et tomannstelt med romslig og god plass til én, og helt ok plass til to. Teltet er enkelt å slå opp, og står godt i mot kraftig vind. Komforten på innsiden er god, med høy sittehøyde, mulighet for å åpne i hver ende, og god lufting både mot tak og gulv.

Liggeunderlag ble blåst opp, og Espen fant raskt ut at en primus uten vindskjerm er ganske ubrukelig i kraftig vind. I tillegg valgte han å dra i stykker selve tenneren til brenneren, slik at den ikke fungerte lenger. Så da jeg var ferdig med å lage min egen mat på stormkjøkkenet mens jeg lo av Espen som bannet og svertet over at ingenting kokte, fikk han låne stormkjøkkenet mitt så han også kunne få varmet seg litt mat.

Joika med potetmos var deilig etter en (middels) lang gåtur, og mette og fornøyde var tiden klar for å utforske omgivelsene. Naturen var vill og utstikten fantastisk. Toalettpunkter ble utpekt, områder med mobildekning lokalisert, og vann hentet og renset. Solen gikk raskt ned, og kulda satte inn. Det var også på dette tidspunktet at jeg oppdaget at jeg hadde pakket for totalt feil årstid. Det som virket som fornuftig da jeg dro viste seg å være beregnet for temperaturer som holdt minst 15 grader mer; sommersovepose ved minusgrader og intet ullundertøy eller annet varm viste seg å være særdeles kaldt, men jeg overlevde.

Etter en kald natt med mye tid til å tenke grundig gjennom livsvalg som ledet opp til denne kalde opplevelsen ble det morgen, og solen tittet atter frem. Polarbrød med baconost ble tilberedt og var en kjærkommen start på dagen. Etter mye diskusjon og argumentasjon fra Espen på om man i det hele tatt skulle bestige fjell var tid for en tur opp på Prestkampens hele 1244 moh. Dette høres kanskje ikke så imponerende ut, men med tanke på at Bislingen kun raver på 690 meter er dette for høyfjell å regne, med sin nesten dobbelte høyde.

Etter noen strabasiøse minutt opp mot toppen kunne vi ta utsikten i betraktning, og med sine 1244 meter er utsikten intet annet enn flott og vakker. Siden været var så fint som det var, ble det i overkant folksomt på toppen. Vi fant oss en liten knaus og hvilte litt på og spiste litt niste før vi satte snuta nedover. På vei ned valgte jeg en litt annen og lengre rute enn Espen, som bare ville raskest mulig ned til leiren for å fortsette med Donald-kryss.

Turen min videre gikk forbi lyng og varder, og over myr og eng. Med podkast på øret var det fint å gå rundt alene i fjellheimen, se på vakker natur, og bare slappe av. Etter å ha forsøkt toalettering i friluft på huk bak en steinrøys, vasset i myr og bekk, og forsøkt å finne veien tilbake, endte jeg opp på en sti tilbake mot leiren hvor Espen lå og mesket seg med jerket beef og kryssord. Våt på føttene, sliten i kroppen, rik på opplevelser, og sulten som en skrubb, var vi begge enige om at det hadde vært en fin topptur.

Resten av dagen ble brukt til kryssord, mer avslapping, og å forsøke å dra målbare mengder strøm ut av et solcellepanel med en oppgitt effekt på 7W. Da dette viste seg å være tilnærmet umulig gjorde man seg raskt et mentalt notat om at her måtte noe gjøres når man kom seg hjem fra tur. Batteriene vi hadde med oss var av typen Goal Zero Sherpa 100AC, som holdt med strøm gjennom hele turen, med lading av mobiler, lykter etc. Er man nerd på tur, så er man nerd på tur, og å dra på tur uten mulighet for å kunne lade alt man har med seg er utenkelig. (Solcellepanelet ble byttet ut med et Goal Zero Nomad 20 solar panel jeg fikk av VPG noen uker etter turen som kompensasjon for en liten defekt jeg oppdaget på teltet.)

Dagen ble avsluttet med snurring på papp, siden metallboksene er erklært non grata av Stabburet, og smakte som alltid fortreffelig. Og før du spør, ja; Espen lånte stormkjøkkenet mitt til å lage snurringen sin, da han tidligere på turen beviste for både seg selv og meg at han 1: hadde elendig håndtlag med primusen, og 2: ikke hadde nok kunskap om utstyret han hadde med på tur slik at han hadde latt være å ta med vindskjerm slik at dette ble erklært ubrukelig for all vindstyrke over lett bris. Nå skal kanskje ikke jeg klage snakke veldig høyt om å ha med feil utstyr på tur, etter å ha sovet en natt i temperaturer ned mot -2 i en tynn sommersovepose og bomullsklær. Men her er vi da.

Etter noen timer med avslapping, kryssord, podkast, og godteri, var kvelden kommet og det var på tide å komme seg til sengs for siste natts overnatting. Som den fjellets- og naturens mann Espen er gjorde inntoget av en flokk med sauer sterkt inntrykk, og det ble umiddelbart god steming da han forsøkte å overtale dem til at menneskene eier jorda, og at sauene hadde å tilpasse seg vår tilstedeværelse. Etter noen minutters surmulig lot det riktignok til at sauene ikke orket denne anmasende fremtoningen, og de satte i vei forbi leiren, på lete etter roligere og trivelige omgivelser.

Natten gikk og kulda kom, og jeg frøys igjen. Jeg kledde på meg alt jeg hadde med meg, så fikk litt varme i kroppen, og fikk til slutt sove. At jeg visste at Espen lå i teltet ved siden av med ullundertøy, ekstra teppe, og en sovepose beregnet på årstiden affekterte meg ikke det grann, og tanken på overlagt drap streifet selvsagt ikke. Det skulle jo tatt seg ut.

Men natten gikk og morgenen kom, og med den kom solen og varmen også. Denne dagen ble stort sett bare brukt til å pakke ned tingene, stable alt i sekker, og på å komme seg ned til lavlandet igjen. Om utsikten var fin på vei opp, er den ingenting sammenlignet med utsikten på vei ned. For mens man ser opp mot Prestkampen på vei opp mot toppen, ser man vill, vakker natur på vei ned igjen.

Tilbake ved bilen var vi slitne, trøtte, og klare for en tur til nærmeste McDonald’s for å restituere og fylle opp lagrene etter en strabasiøs tur. Og sjelden har det smakt like godt med McDonald’s-mat som etter en god, lang fjelltur.

Selv om jeg har gått mange turer opp på Prestkampen før, var dette første turen jeg teltet på toppen. Men det blir garantert ikke siste turen opp hit med telt. Når man først er på toppen, og begynner å gå innover på vidda er det ganske flatt og flott, og man kan gå i timesvis uten  bli utstlitt og lei. Det er flotte vann og knauser hele veien, og det er et fint sted å være.