Det er færre steder vi nordmenn stresser mer enn når vi er på reise. Vi stresser fra ende til annen og vi er de frekkeste, sureste og de mest ufine ovenfor de stakkars servicemedarbeiderne som desperat forsøker å gjøre reisen vår så enkel og grei som mulig.

I et leserinnlegg i VG den 30. juni 2017 skriver en anonym servicemedarbeider om sine erfaringer med nordmenn kontra reisende fra andre destinasjoner, og det er omtrent kun nordmenn som oppfører seg ufint. Og hun har all grunn til å være forbanna, vi har alle grunn til å være forbanna.

Som sagt er vi nordmenn ubrukelige når vi er på reise. Vi forventer at alt og alle skal føye seg etter oss og vårt, og vi ser ingen grunn til å rette oss etter normer og regler som følger oss på reisen.

Hvor ubrukelig får vi vært i dag da?

Vi går på tog, buss og trikk før folk får gått av. Vi setter sekken i setet ved siden av oss for å kunne sitte alene, og har vi ikke sekk setter vi oss ved midtgangen for å sperre andre ute. Vi spiser matpakken vår på bussen mens vi leser avis, selvsagt i rushtiden og med sekken i setet ved siden av.

Vi hører på musikk som spilles så høyt og med så dårlige øretelefoner at en stakkar uten noe på øret har femten forskjellige konserter gående på en gang, i tillegg til minst åtte telefonsamtaler hvor halvparten gjerne er på høyttaler. Vi venter til buss eller trikk har stoppet før vi reiser oss og vi kjefter på alle som står i veien for at vi kommer oss av, selv om det var vi som ventet til siste liten med å reise oss.

Kommer det eldre personer, handicapede eller andre som har mer behov enn oss for å sitte er det dessverre førstemann til mølla-prinsippet som fungerer.

På toget lar vi selvsagt ungene løpe fritt, for det er ingenting som er så befriende som barns latter og lek, på et pendlertog midt i rushtiden. Vi snakker selvfølgelig ikke til barna som løper gjennom kupéen og forstyrrer alle, og hvis noen forsøker å snakke til dem kjefter vi dem huden full fordi barn må få være barn og det er ikke vårt problem at du ikke tok et senere tog.

Come fly with me, to hell..

 

Når vi skal ut og fly mister vi alle hemninger og går inn i en slags infantil stase som ikke avsluttes før vi har begge bena godt plantet hjemme i vår egen salathage. Reisen begynner selvsagt med å være litt forsinket til flyplassen. Vi har selvsagt pakket med oss alt for mye på utreisen for ingen husket å sjekke om det var 20 eller 25 kilo man kunne ha med seg. Vi bruker lang tid på å pakke sokker og gensere i håndbaggasjen og jobber oss plagg for plagg ned i vekt fra kofferten.

At reglene for baggasje er i overkant strenge forteller vi gladelig personen bak skranken gjentatte ganger mens vi drar en haug dårlige vitser om at man på passbildet ser ut som en straffange og hvor bra det skal bli på ferie.

Når vi omsider kommer oss til sikkerhetskontrollen gjør vi ingen forsøk på å få denne til å gå så smidig som mulig. Vi har selvsagt ikke puttet noen beholdere med flytende væske i de alt for små plastposene og belte, klokke og andre smykker bør alltid være på gjennom minst en runde med metaldetektoren. Finn tre feil og vinn en premie.

Vi passer på å kjefte litt ekstra på vekteren som dag ut og dag inn ser på røntgenbilder av ignorante nordmenns baggasje som tror ingen finner negleklipperen eller saksen i sysettet nederst i sekken. Og vi blir like irriterte hver gang vi ikke får med oss drikket vårt gjennom sikkerhetskontrollen.

Etter å ha stresset oss gjennom sikkerhetskontrollen er det rett bort til første sted med alkoholservering for å tylle i oss alkohol på flyplassen og vi slutter ikke før vi har kommet oss hjem etter to uker med flatfyll på Magaluf.

Ved gaten passer vi på å stille oss opp så snart flighten står på skjermen, hvis ikke før. Vi er livredde for å ikke få komme med, og forsøker noen å komme seg på flyet før oss blir det bråk. Dette er vår plass i køen og vi akter å beholde den. At man alt har fått utdelt sitteplass og det faktum at flyet ikke flytter på seg all den tid du står i kø for å komme ombord ser ut til å ha gått oss hus forbi.

Ombord passer vi på å vippe ned seteryggen med en gang vi setter oss slik at kabinbesetningen kan bruke litt ekstra tid før take off på å be deg rette opp stolryggen og bordet foran deg. Vi går selvsagt på toalettet midt under serveringen eller taxfree-runden og blir irritert fordi kabinbesetningen ber deg vente til de er ferdige med en kunde før de kan slippe deg forbi.

At maten har blitt servert vår plass mens vi var på toalettet er ikke vårt problem og siden vi sitter ved vinduet får de to nærmest gangen pent flytte seg så vi kommer inn. Vi blir irriterte når wifien på flyet ikke fungerer for hvordan skal vi nå overleve de neste fire timene?

Så snart flyet har fått gummien på rullebanen og en hastighet et sted under 80 km/t er det rett av med setebeltet og av med flymodus på telefonen. Det er nemlig ingen beskjeder som er så viktige at de ikke kan vente i ti minutter når vi er på reise siden de da allerede har ventet i flere timer. En kakkafoni av forskjellige oppstartslyder blandet med en herlig miks av notifikasjoner og kameralyder ljomer gjennom kabinen og i bakgrunnen kan man så vidt høre en spak stemme som ber oss se etter at vi får med oss alle eiendeler.

Det er også særdeles viktig å reise seg opp så snart flyet har stoppet slik at man kan stå i midtgangen i ti minutter før dørene åpnes. Vi prøver gjerne også å presse oss vei bakover i flyet bare for å få beskjed om at de ikke åpner noen dør bakerst i dag.

Men det gjør vi selvsagt ikke for det var tross alt viktigere å snappe folka hjemme i Norge at vi nå har landet, at vi nå venter på å få komme oss ut av flyet og hvor helt sjukt rått det skal bli på ferie.

Ute av flyet og så langt ut mot baggasjeutleveringen at vi ikke kommer oss tilbake til flyet oppdager vi at pass, lommebok og Tobias på 3 ligger igjen på flyet og det er selvsagt alle andres feil at vi ikke bare kan gå ut av baggasjehallen og tilbake til flyet. Det er nå viktig å legge all skyld for at vi har glemt igjen lommebok, barn og sekk på flyet på alle andre og vi viker ikke en milimeter før noen får tak i tingene våre.

Den usynlige linjen

Når lommebok, Tobias, og alt annet er samlet er det viktig at vi nå ignorerer en hver henstilling til å stå bak en linje eller annet ved baggasjebåndet. Jo nærmere båndet vi får stått jo bedre er det for alle. På denne måten sørger vi for ekstra dårlig stemning på både starten og avslutningen av reisen vår.

Når koffertene omsider begynner å stupe inn har vi på ingen måte merket kofferten vår så den skal være enkel å finne. Vi ser en lik koffert, tar den med og beveger oss ankomsthallen.

Mann med bil

Vi har på ingen måte sjekket hvor bussen går fra, hvor leiebilen skal hentes eller nøyaktig hvor hotellet ligger. Siden vi skulle spare noen kroner har ikke mannen med det som tilsynelatende skal være en drosje hørt om hotellet vi har booket gjennom en lettere suspekt nettside og vi blir irriterte fordi mannen med bil ikke snakker norsk eller flytende engelsk. Å kalle det en bil er for øvrig å ta hardt i; dødsfelle uten servicehistorikk og fungerende fjæring og lufteanlegg er nærmere sannheten.

Fremme ved hotellet gir vi drosjesjåføren minst mulig driks, men krever selvsagt best mulig service. Kofferter skal bæres og man skal helst prøve å skvise ut litt lokalhistorie på gebrokken engelsk før våre veier skilles. At vi bare få minutter tidligere var irritert fordi samme person ikke snakket perfekt engelsk eller norsk har vi glemt.

Når det omsider blir vår tur til å sjekke inn på hotellet har vi selvsagt ikke printet ut noen form for dokumentasjon på bestillingen, og siden vi som tidligere nevnt skulle spare noen kroner kan personen bak disken om mulig enda mindre engelsk enn vår venn med bil. Vi får pekt og forklart og omsider får vi et rom. Rommet har selvsagt utsikt rett inn i en murvegg.

Vi pakker ut kofferten og etter tre plagg oppdager vi at innholdet er milevis unna å være vårt eget og man lurer på hvordan man skal overleve fjorten dager på kamferdrops, to årganger med Hjemmet og en badedrakt som ble designet før krigen.

Vi overlever turen og etter fjorten dager er det på tide å vende snuta hjemover. Hvis du tror vi endrer adfærd på vei hjem tar du skammelig feil. Vi er om mulig enda mer ubrukelig, for nå er vi slitne, vi har opplevd mye og alt som skjer fra vi forlater hotellet til vi ligger hjemme i vår egen seng er ene og alene den stakkars personen i serviceluken på Oslo Lufthavns skyld.

I innsjekkingsskranken på flyplassen oppdager vi at passet ligger igjen på hotellet og Tobias på 3 år har fått ny fosterfamilie et sted mellom Aya Napa og Benidorm og vi er alle enige om at vi aldri skal dra på en pakketur igjen. Helt til neste år.