Noen raske opplysninger først: Novellen er skrevet for en kamerat på VGS; jeg påstår på ingen måte at den er bra skrevet, men jeg synes bare det er synd at den skal ligge for det mest ulest. Novellen handler om vedkommende, og en del elementer fra hans faktiske liv er blandet inn mellom all fiksjonen, som at han sparte penger til både gitar og moped.
Han så seg tilbake mens han løp. Tilbake på det som hadde skjedd. På det som skjedde. Han hadde jo ikke ment noe med det. At det skulle gå så over styr. Han angret og var redd. Gråten tok overhånd. Tårene trillet nedover det rødsprengte ansiktet hans. En følelse av bomull spredte seg i hodet hans mens han løp. Sirenene var som kniver som skar seg inn i ørene hans. Magen ble urolig. Ikke som før en prøve eller en konsert med bandet. Da var det mer en spennende, litt oppstilt følelse som spredte seg. Første gangen han skulle spille hadde han nesten kastet opp. Han husket konserten godt. Konserten på ungdomsklubben. Moren hans var der. Og Magnus.
Han syntes Magnus var så kjekk og pen. Magnus gikk i klassen hans i 9. klasse. De satt ved siden av hverandre men snakket sjelden med hverandre. Magnus var den populære gutten på skolen. Han som alle ville henge med. Som alle jentene ville være kjæreste med. Alle jentene, og ham.
Lyden av sirenene var nå så langt borte at han ikke kunne høre dem lenger. Men han fortsatte å løpe. Hvor han skulle løpe visste han ikke. Det var ikke så farlig. Han ville bort. Langt bort og vekk fra alt. Telefonen hans ringte men han lot den være. Ville ikke se hvem som ringte. Turte ikke men for hvert rist fra vibreringen var det som en løve røsket tak i benet hans og rev løs en bit. Telefonen ga seg etter en stund.
Kvalmen spredte seg i magen. Kaste opp klarte han ikke. Ikke nå. Melkesyren i bena begynte å sprenge og han orket ikke å løpe lenger. Han stoppet. Så seg rundt. Ingen andre var der. Solen hadde begynt på sin avsluttende bane mot horisonten. Bena truet med å gi etter. Litt lenger fremme stod en benk.
Hvor han var visste han ikke, og det var ikke så farlig. Det kunne være det samme. Hodet svimlet for ham og han lukket øyene og lente seg tilbake på benken. Den var gammel og slitt. Ungdommene som pleide å sitte her hadde risset inn navn i treverket. Lukten av gress traff nesen hans mens han forsøkte å komme til seg selv igjen. Det nyttet ikke og brått kjente han magen knyte seg. Han kastet seg ned på gresset og brakk seg. Det kom ingen ting. Det var som å vri shampo ut av en tom flaske. Gang på gang. Slimet hang fra munnen hans men han tørket det bare vekk og satte seg igjen.
Magnus hadde snakket med ham den dagen på skolen. I matpausen. Det kunne ikke stemme for Magnus ville aldri snakke med ham. Men det hadde skjedd. Han hadde kommet bort og lurt på om han ville være med kino den dagen. Han hadde nesten ikke klart å svare. Fikk presset frem et ja før Magnus hadde smilt og løpt videre. Nå satt han på en benk i en park på flukt fra alle.
Telefonen ristet igjen. Han kvakk til og tok den opp fra lommen. Det var moren. Telefonen fortsatte å ringe. Der ga den seg og han kunne lese 13 ubesvarte anrop og seks meldinger. Orket ikke å lese meldingene nå, så han la den bare tilbake i lommen. Forbi ham fløy en sommerfugl på leten etter en blomst. Om han bare hadde vært en sommerfugl, så kunne han fly langt, langt unna alt og alle. Fly. Han hadde flydd nok i dag følte han.
Til neste år kunne han ta mopedlappen. Han hadde gledet seg til det for broren hans hadde allerede en moped. En Yamaha. Broren gikk i førsteklasse på videregående. Mopeden hadde han fått penger til på konfirmasjonen. Selv hadde han nettopp gjort seg ferdig med sin egen. Resten av pengene han trengte til mopeden skulle han tjene i sommer. Jobben var alt i boks. Avløserjobb på en gård 20 minutter unna der han bodde. Han var glad i dyr så det gjorde ham ikke noe. Grei betaling var det også, så han ville tjene nok til både moped og ny gitar.
Brått hørte han sirener. Som en kniv skar lyden inn i ham og han kvakk til. Kastet seg opp og løp. Om de hadde sett ham eller ikke visste han ikke men her turte han ikke å være der lenger. Måtte vekk. Så langt vekk som det var mulig å komme. Hjemme ventet nok mor og far på ham. Og helt sikkert politiet også, så det var utelukket.
På vei til kinoen hadde Magnus møtt ham på busstasjonen. Han hadde på seg en kort shorts og en litt for stor trøye. Selv hadde han på seg jeans og en trøye han hadde fått av søsteren da hun kom hjem etter et år i USA. Magnus hadde gitt ham en klem når de traff hverandre. Han ble overasket, selv om han likte det. De snakket litt om filmen de skulle se på vei til kinoen. Ingen av dem hadde sett den før så de gledet seg. Han hadde gledet seg til å være alene med Magnus, bare ham og ingen andre.
Mens han løp hørte han brått noen stemmer som ropte. Han kjente dem ikke igjen trodde han. Kanskje den ene. En kvinnestemme han trodde han kjente igjen. Han snudde seg etter stemmen og så noen komme løpende fra en bil. Brått kjente han igjen personen. Kvinnen. Det var moren hans som kom løpene sammen med noen andre i mørke klær. Tårene presset seg på og han løp videre. Moren skrek etter ham. Andre skrek også men det var morens stemme han hørte. Magen knøt seg igjen. Melkesyren presset seg på og han falt sammen på gresset.
Han kjente noen ta tak i ham. De snudde ham og han knep igjen øynene. Ville ikke se, ville ikke høre. Stemmene ropte på ham. De virket sinte. Særlig mannestemmene. Kvinnestemmen var mest redd. Engstelig. Det var morens. Hun sa noe, men han klarte ikke å høre hva som ble sagt. Lyden forsvant og alt som var igjen var en følelse av bomull.
Etter kinoen hadde han tatt følge med Magnus tilbake til busstasjonen. De snakket om alt mulig. Knuffet litt vennskapelig borti hverandre i her og der. De så ofte på hverandre og smilte. Magnus fortalte at han hadde med seg kinaputter de kunne tenne på og kaste foran folk. Han selv var litt skeptisk men Magnus sa at det ville bli gøy. Magnus ga ham kinaputter og en lighter og ba han tenne på en og kaste den foran en sykkelist som var på vei mot dem. Kinaputten ble tent og en eim av brent gass traff nesen hans. Lunten freste som bacon i en stekepanne. Han kastet den og den gikk av.
Pang! Så ble alt til saktefilm.
Han kjente armene hans ble festet med noe bak på ryggen. Han visste ikke hva det var. Det var kaldt og metallaktig. Det måtte være håndjern. Han klarte ikke å stoppe å gråte. De løftet ham opp og han åpnet øynene og så rett på moren. Hun ble holdt fast av en kvinnelig politikonstabel. Moren gråt og ropte på ham, men han klarte ikke å si noe. Så bare på henne. Alt var et virrvarr av stemmer, lyder og kaos. Når han ble ført inn i politibilen lukket han øynene. Han drømte at han var en sommerfugl som kunne fly langt, langt unna alt og alle.
Først når mannen falt i bakken så han at det var en eldre mann. Han holdt seg til brystet og knyttet hele ansiktet sitt. Lyden av hodeskalle mot asfalten var den verste han hadde hørt før. Som lyden av et egg som blir kakket på en glassbolle. Blodet som fløt ut av hodet til mannen var så mørkt og rødt. Folk begynte å strømme til. Biler stoppet. Folk ropte. Magnus skrek noe til ham han ikke oppfattet. Han begynte å løpe.
Det skulle jo bare være morsomt.
