Artikkel skrevet for Netcom (nå Telia) i 2013, med noen få endringer.

Som et barn av 80-tallet er jeg vokst opp i en verden med den nye generasjonen leker; datamaskinen, Commodore 64, Nintendo og SEGA var det alle ønsket seg til jul og bursdager. Jeg husker godt hvordan man samlet seg rundt den ene i gjengen som hadde fått seg en Nintendo Entertainment System. Mario var helten og å redde Prinsessen var oppgaven vi gjøv løs på. Grafikken var helt fantastisk, og selv om man kunne telle pikslene på fem meters avstand satt vi der med store øyne og fabulerte over hvor utrolig og fantastisk dette nye fenomenet var.

Det at man kunne få ting til å skje på skjermen bare ved å trykke på noen knapper var helt fantastisk. Når jeg sier skjermen, var det så klart snakk om TV-apparatet i stuen. Dette medførte også at det bare var til enkelte tider av døgnet, når mor ikke skulle se på TV, at vi unga fikk lov til å spille. TV’en veide forøvrig rundt 40 kilo og hadde en oval bildeflate, og det knitret når man strøk fingrene over glasset.

Tiden gikk og Mario fikk seg etter hvert både fjær- og froskedrakt. At Mario aldri klarte å holde fast på prinsessen slik at hun stadig måtte reddes var ikke noe vi ofret en tanke. Gameboyen kom og gjorde at vi kunne ta med oss all magien ut fra stua og ut i verden. Jeg husker jeg fikk Gameboy ganske tidlig slik at min mor kunne få se på TV uten mas om å få spille Nintendo. Men mase gjorde jeg; om nye spill, nye konsoller og nytt datautstyr. Vi higet etter det nyeste og beste hele tiden og det ble fort slik at man ikke var kul hvis man ikke hadde den nyeste konsollen eller de nyeste spillene. 

Da jeg julen 1991 pakket opp en håndholdt Sega Game Gear en jul var jubelen til å ta og føle på; min første håndholdte spillkonsoll med innebygget opplyst skjerm var helt rått. Jeg fikk også med TV-modul som gjorde at jeg kunne ligge inne på mitt eget rom og se på alt som ble sendt på TV. At det bare var NRK som hadde sendinger gjorde ingenting, for i blant var det dårlig vær, og da kunne jeg få inn noen kanaler fra Sverige.

Etter hvert som jeg vokste opp ble også mobiltelefonene bærbare og allemannseie. Min første mobiltelefon var en Motorola Microtac som jeg arvet etter min mor. Å kalle den micro er i beste fall en overdrivelse med tanke på at den var på størrelse med en halvliters melkekartong.  Den kunne motta tekstmeldinger, men å sende, nei det var ikke mulig. Denne telefonen stammer fra tiden hvor man ikke tenkte at tekstmeldinger kunne være noe folk ønsket å kaste bort tiden sin på. Standbytiden var på bortimot seks timer og taletiden var på hele ti minutter. Og så måtte man lade den. I bortimot 12 timer. 

Men som med alt annet kom revolusjonen til det digitale markedet og konsollene ble mindre og raskere. Det samme gjorde mobiltelefonene også. Hele tiden kom det nye, mindre og raskere modeller. Ericsson GA628 ble min neste mobiltelefon. Denne kunne både sende og motta tekstmeldinger og ikke minst kunne man lage sine egne ringetoner. Ved å skrive inn noter kunne man lage ringetoner som tilforlatelig hørtes ganske bra ut, men som i realiteten hørtes helt forferdelig ut.

Konsoller kom og gikk. Det samme gjorde mobiltelefoner. Vi ønsket oss stadig det nyeste og beste og at våre foreldre ikke begikk barmhjertighetsdrap på grunn av alt maset er i grunn beundringsverdig. Jeg kan tenke meg jeg var rundt 18 første gangen min mor nevnte at jeg kanskje burde begynne å kjøpe mine egne konsoller og mobiltelefoner. Dette forslaget ble umiddelbart avvist som sludder og gal manns ralling, og året etter fikk jeg Xbox.

Mario ble byttet ut med Master Chief som ikke skulle redde bortkomne prinsesser og hoppe på sopper. Her var det snakk om å redde verden og galaksen fra romvesner. Spillene ble mer og mer naturtro og spilluniversene ble større og mer storslåtte enn tidligere, og med dette sluttet man også å lage spillverdner så omfattende og komplekse som tidligere. Der man nå gikk fra A til B og hele tiden ble fortalt hvis man gikk feil vei, kunne man før ende opp med å bruke 2 timer på å gå i stikk motsatt rettning uten å oppdage dette før du var tilbake der du startet. Spill ble penere og penere, og lettere og lettere. Men som vanlig ønsket vi oss det nyeste hele tiden og foreldre lot seg overtale til å kjøpe spill til jul og bursdager som tidligerer.

I 2007 kom iPhone og jeg fikk tak i den første utgaven via en venn av en kamerat. Å flashe en iPhone offentlig i 2007 medførte at minst to personer kom bort og spurte om de kunne få kjenne og teste den, hvilket de alltid kunne. At telefonen ikke kunne sende MMS eller spille inn film var det ingen som brydde seg om, bortsett konkurrentene. iPhone var det nyeste og kuleste og de fleste var enige om at den knuste konkurrentene. Alle, bortsett fra konkurrentene.

Tiden gikk og Apple slapp iPhone etter iPhone med små, marginale oppdateringer og forbedringer. Forbedringene var ofte ting konkurrentene hadde hatt lenge, men siden det var Apple som hadde laget det ble alt omtalt som revolusjon og nyskapende. Et par ganger i året, når Apple slipper sine produkter, kan vi fortsatt lese overskrifter som Apple revolusjonerer epost, Apple med ny iPhone som knuser alle konkurrenter og Apple med nytt, revolusjonerende produkt. Og vi lar oss kjøpe og kaster penger etter Apple fordi vi ønsker oss det nyeste, beste og kuleste og tenker ikke over hva det er som skjer. Hvordan vi blir lurt til å tro at en ny iPhone er et behov vi har.

Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er. Jeg har hatt samtlige iPhoner siden den første kom i 2007 og jeg har nesten hatt samtlige iPads. Selv byttet jeg også Macbook Pro minst en gang i året ganske lenge, selv om dette nå har gitt seg. Det morsomme er, at hver gang det annonseres en ny iPhone sier jeg det samme; neh, den gidder jeg ikke å kjøpe. Og så kjøper jeg den. Hver eneste gang.